Kategori: Bokomtaler

Tungtvann for Tyske atomforsøk

Ny bok om ettertraktet tungtvann

Hva var siktemålet med nazi-regimets atomprosjekter? Norsk Industriarbeidermuseum (NIA) utgir nå boka «Tungtvann for tyske atomforsøk», skrevet av den tyske historikeren Günter Nagel.

Etter 1945 har det vært et omstridt tema om atomprosjektene i Tyskland siktet mot en atombombe eller om målet i første rekke dreide seg om å utvikle en ny energikilde.

I første bind av trebindsverket om Hydros historie skrev den norske historikeren Ketil Gjølme Andersen at «tyskerne aldri la store ressurser i konstruksjonen av en bombe».

Samtidig påpekte han at dette kunne de allierte ikke vite.  Man kunne ikke utelukke at en reaktor inngikk i et bombeprosjekt.

Günter Nagel har lenge vært en tydelig stemme i forskningen rundt denne siden ved krigshistorien og står bak flere bokutgivelser om temaet. Blant disse er «Uranversuche in Deutschland 1939-1945 und die Beute der Alliierten,» (2016). Den norske versjonen fra NIA tar utgangspunkt i denne boka.

Kunne det nasjonalsosialistiske regimet konstruere en atombombe, mens andre verdenskrig fortsatt pågikk? Her viser Nagels forskning at aktiviteten innenfor nazi-regimet var høyere enn det som tidligere har vært allment kjent. Den tok faktisk ikke slutt så lenge krigen varte. Det ble arbeidet på flere steder og i ulike vitenskapelige miljøer. Tungtvann var sterkt etterspurt i alle de kjernefysiske forsøkene helt fram til aprildagene 1945.

I «Tungtvann for tyske atomforsøk» er Nagels konklusjon at siktemålet var både å lage en uranmaskin, som kunne være drivverk for raketter og ubåter, og å utvikle en atombombe. Slik Nagel oppsummerer det, har seinere gjennomgang av tilgjengelige dokumenter «gitt nye belegg for forsøk med et kjernefysisk våpen».

Boka tar detaljert for seg framdrift, men også mangelen på framdrift, i de tyske kjernefysiske prosjektene. Den beskriver hva som skjedde mot slutten av krigen og i etterkant, med stort engasjement både fra amerikansk, britisk og russisk side. Atomkappløpet var allerede i full gang som en slags oppstart av den kalde krigen.

Forfatteren går videre inn på at det i krigsårene ikke bare ble besluttet å øke fremstillingen av tungtvann på Vemork, men også å produsere tungtvann ved hydrogenfabrikkene på Notodden og Rjukan. Boka belyser hvor stor vekt det ble lagt på å skaffe fram de nødvendige mengder tungtvann.

NIAs direktør, Runar Lia, har skrevet et sammenfattende forord. Med bokutgivelsen ønsker Norsk Industriarbeidermuseum å bidra til at etiske vurderinger kommer med i videre diskusjoner om forskning, tungtvann og atomkappløp. Kommende generasjoner trenger å kjenne historiens gang og krigens dilemmaer, sett fra ulike ståsteder i samfunnet. For NIA er det en del av samfunnsoppdraget å bidra til at «kampen om tungtvannet» ses i et perspektiv, som ikke er begrenset til en nasjonal motstandskamp.

«Tungtvann for tyske atomforsøk» gir et grundig innblikk i og en oppsummering av nyere og aktuell forskning på feltet. Håpet er at den slik kan kaste lys over problemstillinger som fortsatt er aktuelle å drøfte.

Boka er i salg på Vemork, Telemarksgalleriet og i Telemarkens bokhandel.

Trond Aasland med viser frem den nye boken NIA har gitt ut

Günter Nagel: «Tungtvann for tyske atomforsøk»

Norsk Industriarbeidermuseum (2020)

TIL TOPPEN AV SIDEN

«Krig. Mor. Bror»

Ottar Hauglands store krigsinnsats og grusomme krigsopplevelser har vært relativt godt kjent blant folk i Øvre Telemark. Heldigvis bidro han selv til dette. Han ville ikke at minnet om krigens barbari skulle viskes ut. Men han var også en mann uten påtrengende behov for å stille sin person i sentrum. Med dette bakteppet må det være lov å mene at det nå, når livet hans er samlet mellom to bokpermer, er oss gitt et nytt grunnlag for å prøve å forstå hvor forferdelig krigshelvetet var – og hvor mirakuløst det er at Ottar Haugland både kunne overleve og gå videre i livet som et forsonende, vel fungerende menneske.

I «Krig. Mor. Bror» tegner Svein Sæter et portrett av en mann som nok tar grusomhetene med seg og må bære dem, men tilsynelatende uten bitterhet. Han har ikke mista troen på mennesket. Ottar fremstår som en ualminnelig klok og mentalt sterk mann. Det lar seg lese i hans dagboknotater som vi får del i. Det trer fram gjennom beskrivelsen av hendelser i krigsårene og i portrettet av et livsløp i fredstid, i arbeid, fritid og som familiefar.

Svein Sæter har valgt å bygge framstillingen rundt tre personer; Ottar, moren Gunnhild og Ottars mer kjente bror; Knut Haugland. Dette gir fortellingen driv og er et godt grep for å forstå hvor meningsløs og krevende krig og krigens hverdag kan være.

Mor Gunnhild sitter på Rjukan. Hun mister mannen Olaf, hun savner de to guttene sine som hun ikke har sett på flere år. Hun opplever krigens forløp dag for dag, hun opplever bombingen av Vemork og fabrikkene på Rjukan. Flyalarmen går til stadighet. Det er vondt å holde ut. Kiloene renner av henne. Likevel klarer hun på beundringsverdig vis å legge til side mat og få sendt pakker til Ottar i KZ Stutthof i Polen. Forsendelsene han mottar er med og redder Ottar, og den gripende dagboka hun fører, hjelper henne til å stå i det – i en krig som visst aldri ser ut til å ta slutt.

«Krig. Mor. Bror» er blitt ei viktig bok – på flere plan. Forfatteren er forsiktig innom dette temaet når han i forordet omtaler sin første besøksreise til Gdansk. Selv der støtte han på en nynazistisk demonstrasjon. I etterordet er han tydelig: Dette er ei universell, tidlaus historie om humanisme – fridom, solidaritet, respekt. I et annet perspektiv bidrar boka til forståelsen av motstandsarbeidet i Øvre Telemark og hvordan vanlige folk gjennomlevde fem vonde år.

Framstillingen av Ottars opphold i Stutthof er vond og sterk lesning, men framstillingen er enda bedre i beskrivelsen av dødsmarsjen som startet på morgenen 25. januar 1945. 11.500 utmattede fanger som har klart å overleve i dødens forgård. Nå skal de gå minst to mil hver dag i sju dager – i kulde, vind, snø, slaps. Den som blir hengende etter får et skudd i nakken. De setter kurs mot det ukjente, mot kaoset. Flertallet kommer aldri hjem.

Forfatteren har lagt ned et imponerende arbeid for å få lagt brikkene kronologisk i dette barbariske handlingsløpet. Ottars dagboknotater, som dels gikk tapt og ble gjenskapt av Ottar selv, har vært et utgangspunkt, men det trengtes flere kilder. Sæter har søkt i flere retninger, også til medfangers dagbøker, til andre bøker som er utgitt i Norge og Danmark. Besøk i Polen og historisk litteratur om dødsleiren Stutthof har han også kunnet dra nytte av. Slik er framstillingen blitt konkret, helhetlig og troverdig, i all sin grufullhet.

For vel 20 år siden samtalte undertegnede med Ottar Haugland med henblikk på å skrive ei bok om ham. Dette lot seg av flere grunner ikke gjøre. Den avgjørende grunnen var at Ottar mente den riktige ambisjonen måtte være å lage en beretning om hans krigsopplevelser beregnet for familien – et arbeid som for så vidt allerede var i gang.

En fristes til å tenke at han var ikke mer opptatt av seg selv enn at perspektivet måtte bli slik. Også her har han et felles trekk med broren Knut. Knut måtte bli nærmere 90 år for å la seg overbevise om at det burde skrives ei bok om livet hans. Da ringte han til Svein Sæter, og resultatet kjenner vi; boka «Operatøren», (2008), som på vellykket vis ble skrevet i jeg-form. Gjennom arbeidet med Knut Hauglands liv ble Sæter også kjent med Ottars historie.

Svein Sæter har skrevet flere sakprosabøker. Som forfatter er han en dyktig håndverker. Også i denne boka, som han har valgt å skrive på nynorsk, flyter språket godt. Det er blitt ei svært spennende og lesverdig bok. Dramaet, som mest handler om krigsårene, er i rikt monn til stede i Ottar Hauglands liv. En av forfatterens viktigste utfordringer er å sikre at opplevelsen av dette ivaretas og – om mulig – at leseren samtidig får en perspektiv-forståelse av handlingen. Svein Sæter har med biografien om Ottar Haugland klart begge deler.

Trond Aasland

Svein Sæther: Krig. Mor. Bror.

Samlaget, 2019

TIL TOPPEN AV KIRKEN