Teledølen 8.11.1934.
Av direktør H. B. Holta.
Notodden skylder industrien sin tilblivelse.
For mange står der likesom en nimbus av mystikk over byens industri på grunn av dens til dels hurtige oppkomst, men selv om tilblivelsen og utviklingen på Notodden har adskillig av eventyrets glans over seg, er det da ingen mystikk ved dette. Det hele er solid forankret i virkelighetens verden, og dataene for de forskjellige utviklings trinn ligger i dag vel til rette.
Allerede lenge før den første egentlige industri gjorde sitt inntog på Notodden i 1873, da Tinfos vannfall med tilhørende grunn ble fra solgt Søndre Tinnes ved skjøte av juli s.å. Til herrene brigadelege Schiøtt, ingeniør Sinding, brigadelege Vogt, byråsjef Voss og kjøpmann Hans T. Horn, som anla et tresliperi ved fossen, hadde der fra omkring 1807 vært mølle drift under gården Tinnes til for maling av korn fra de omliggende gårder. Vannet til driften av møllen ble ledet gjennom en tunnel på Tinfos venstre side, som ble brent i fjellet ved hjelp av ved mellom årene 1790 og 1807.
I 1858 overdro Leif A. Høybø ved arvefeste den til hørende vann og landstrekning ved Tinfossen til ingeniør O. Lagerwald m. fl. til anlegg og drift av et sagverk på Tinfossens østre side. Der ble arbeidet et par år med dette anlegg, men kort tid etter at driften var satt i gang, inntraff der storflom, som tok med hele anlegget. Lagerwald og hans medarbeidere mistet lysten til på ny å søke utnyttet denne del av vannet i Tinfossen.
Sliperi industrien og papirfabrikasjon av tremasse var i syttiårene ennå i sin barndom. Det sliperi som ble anlagt i 1873 arbeidet tungt økonomisk tross betydelig finansiell støtte av en av interessentene, brigadelege Schiøtt, og allerede i 1879 gikk det over til ingeniør O. Tobiesen og generalkonsul Carl Christophersen, som begynte produksjon av brunt trepapir. Driften gikk imidlertid dårlig og etter tre års forløp solgte de hele de daværende anlegg til statshaptmann Kirsebom.
I 1888 anla han en ny papirfabrikk ved siden av den gamle (det nåværende kold sliper) og installerte en brukt papirmaskin, innkjøpt i England, men driften svarte seg fremdeles ikke. Det er oppgitt at Kirsebom i alt tapte 1,1 million på oppbyggingen og driften av Tinfos Papirfabrikk. Interessant er det å lese hva den tekniske bestyrer ved Tinfos Papirfabrikk fra 1877 til 1893 (med et års avbrytelse 1890 – 91), ingeniør A. H. Utne skrev i 1910 om forholdene ved Tinfos:
«Det er i grunn merkelig hvor hurtig utviklingen er gått for seg, Når jeg nå tenker på den første vinter på Tinfos, uten dampskip fra jul til mai, uten telefon, post over Heia 2 ganger om uken, intet verksted, bare den gamle rønne av en smie, og fabrikken bare som en prøveklut , men alt skulle gå i orden, penger skulle tjenes straks, intet skulle koste noe, så er det ikke det minste rart at det gikk som det gikk. Men de vet at noen måtte gå foran, og disse stuper som oftest.»
Ved auksjon i 1894 ble fabrikken kjøpt av følgene herrer fra Skien: O. H. Holta, H. C. Hansen, H. H. Holta, brødrene Carl Schiøtt og byråsjef Schiøtt, samt brukseier N. Kittilsen. Disse drev den gamle papirfabrikken til 1895. Et nytt sliperi (det nåværende gamle) ble anlagt og i 1902 ble den første elektrisitet produsert ved Tinfos, i det der da ble utbygget 2000 hk. I 1904 – 05 ble yttelige5000 hk. Utbygget og Tinfos kraftstasjon nr. 1 fikk den indre og ytre skikkelse som den har i dag.
I 1906 ble Tinfos kraftanlegg nr. 2 påbegynt og ferdig utbygget 1911. Her er installert 4 aggregater på fra 4500 – 6500 hk.
For å skaffe anvendelse for den elektriske energi som ble utbygget ved hjelp av Tinfossen i løpet av de nevnte 11 år, ble først Notodden Calcium Carbidfabrikk bygget i 1900, etter initiativ av Tinfos Papirfabrikks eiere. Produksjonen av Calcium karbid støtte til å begynne med på visse tekniske vanskeligheter på grunn av det valgte produksjonssystemet. Et tysk firma hadde påtatt seg større forpliktelser med hensyn til produksjonens størrelse enn det kunne holde og driften ble økonomisk ulønnsom. Dette system måtte derfor forlates, hvor etter der ble installert karbid ovner av engelsk konstruksjon. Det nye produksjonsapparat svarte stort sett til forventningene, og en regelmessig produksjon av Calcium karbid fulgte i årene inntil etterkrigen, da de voldsomme forandringer av markedsforholdene, som også rammet et produkt som karbid, bevirket en høyst uregelmessig produksjon fra det ene år til det annet også for denne virksomhet. Etter 1926 har imidlertid karbid produksjonen vært noenlunde jevn.
Noen beskrivelse av den tekniske fremgangsmåte for denne produksjon finner jeg her ikke plass til kun vil jeg nevne at Calcium karbid som er en kjemisk forbindelse av Calcium og kullstoff og som fabrikkeres av antrasitt kull og kalkstein og kalk som behandles i en elektrisk motstands lysbue ovner, har fått en langt videre anvendelse i teknikken enn man ved århundreskiftet, da produksjonen av dette produkt for alvor tok sin begynnelse, hadde tenkt seg. Belysningsøyemed var jo hovedanvendelsen, senere kom den autogene sveising som anvender store mengder Calcium karbid. Nevnes bør til like den stigende anvendelse karbid har fått i den kjemiske industri som utgangsmateriale for en rekke viktige produkter, f. eks. farveindustrien. Av interesse er det også å peke på at over Calcium karbid kan man fremstille bensol, en veske der som bekjent i stor utstrekning kan erstatte bensin. Dette interessante kapitel fører imidlertid for langt å komme inn på her.
Jeg nevnte utbyggingen av Tinfos nr. 2, hvor til vannet tas fra Sagafoss. For å skaffe anvendelse for denne elektriske energi ble Tinfos Jernverk anlagt i 1911. Etter forutgående prøvedrift med jern smelting for ad elektrisk vei å fremstille råjern. Det første styret i dette selskapet var direktør O. H. Holta, generalløytnant W. Olssøn og major P. Schwartz.
Som ved så mange anledninger når der skal brytes vei, hvor tidligere ingen er, møtte driften av dette verk store vanskeligheter, senere også økonomisk. Her er imidlertid ikke stedet til detaljert å beskrive disse, men når man nå har det på avstand kan det være av interesse å nevne at da det knep som verst økonomisk, måtte styrets formann personlig skaffe penger til arbeidernes og funksjonærenes lønninger, kreditten var nemlig stengt. De tekniske vanskeligheter ble etter hvert redusert, men med det den gang bygde produksjonsapparat ble de imidlertid ikke overvunnet. Produksjonen var til å begynne med kvalitetsråjern for stålfremstilling og støperi bruk. Jernmalmen ble tatt fra Langø ved Kragrø og ble transportert til Notodden pr. lekter.
Råjern produksjonen steg til ca. 10000 tonn pr. år, og denne produksjon ble med vekslende størrelse fortsatt etter krigen, da det på grunn av sammenbruddet på jern markedet ved siden av denne produksjon ble nødvendig å se seg om etter andre produksjonsmuligheter. Der ble etter hvert opptatt produksjon av jernlegeringer av forskjellig kvaliteter, som nå er blitt et uunnværlig halvfabrikat til all slags stålfremstilling, således kiseljern, kiselmanganjern, kiselaluminium m. fl. Legeringer av denne art fremstilles i flere forskjellige land og det kan i denne forbindelse nevnes at de i vesentlig grad har bidratt til at man i teknikken i så stor utstrekning har kunnet imøtekomme de strenge krav som nå stilles til stålets kvalitet ved forskjellige anvendelser. Hånd i hånd med den nevnte omlegging av produksjon ble verket etter hvert modernisert og bedre utstyr med forskjellige tekniske hjelpemidler som i høy grad har bidratt til en konkurransedyktig drift, således at der hittil under de forskjellige konjunkturer har kunnet holdes en jevn produksjon i gang.
Tidligere er nevnt anlegget av det gamle sliperi ved Tinfos. I årene etter krigen fremkom der oppfinnelser på det sliperi tekniske område, som gjorde en stor del av den gamle tremasse sliperi lite svarende til tidens krav. Rasjonaliseringen hadde nådd denne del av produksjonslivet, også på det område måtte man følge med eller før eller siden gå til grunne med de gamle produksjonsmidler. Tinfos papirfabrikk var en av den første tremasse fabrikker som i 1928 installerte oppfanging maskiner for tremassen i et nytt mindre sliperi ved Heddalsvatnet. Etter ca. 3 års drift på grunnlag av de innvunne erfaringer utvidet sliperiet til en produksjon av 50000 tonn tremasse pr. år og fortoner seg nå i en helt moderne skikkelse. En nærmere beskrivelse av dette anlegg som er forsynt med de siste forbedringer på de områder av teknikken hvorpå denne fabrikasjon grenser inn, vil føre for langt å gi her. Det skal bare nevnes ar råmaterialet, tømmeret, som går innpå den ene side av sliperiet, bare en gang på vei til det ferdige som føres direkte ut i lektere, behandlet av menneskehender ellers utfører maskinene resten.
Man kan si at denne utvikling mot å gjøre det manuelle arbeid mer og mer overflødig i en tid da tilgangen på menneskelig arbeidskraft er stor, er feilaktig, og i virkeligheten i stor utstrekning bidrar til øking av de arbeidsledige antall, men således er det etter min mening ikke riktig å se det. Man glemmer nemlig lett den økede beskjeftigelsesgrad på konstruksjonskontorene, i maskinverkstedene og i nye industrier som bl. a. en følge av rasjonaliseringen, og man overser også at man ved en forenkling av produksjon prosessen på enkelte trinn oppnår adgang for flere mennesker til på en billigere måte å komme i besiddelse av de ferdige produkter. Under en hver omstendighet måtte en eksportindustri holdt på foreldede produksjons måter, mens utenlandske konkurrenter med begjærlighet tak alle tekniske fremskritt i sin tjeneste , være forberedt på innen rett lenge å gi avkall på enhver form på arbeidskraft. Ved Tinfos papirfabrikk har rasjonaliseringen ikke medført ledighet av arbeidskraft hittil, idet den nye virksomhet er kommet som et naturlig ledd til det gamle, men hvor lenge det kan vedvare av henger av de faktorer som jeg her ikke kan komme nærmere inn på.
Jeg må nå gå et skritt tilbake i utviklingen og nevne de data som ble utgangspunktene for den sterke industrielle utvikling i Notodden bys historie.
I 1903 kastet ingeniør S. Eyde sine øyne på Notodden, som et passende sted for oppførelse av en prøvefabrikk for kalksalpeter fremstilling etter den av Birkeland – Eyde metode. Fra Tinfos Papirfabrikk ble leiet ca. 2500 hk. Og 2 mai 1905 ble den første salpeterfabrikk etter nevnte metode satt i gang. Prøvedriften gikk heldig og allerede etter 2 års forløp ble de store anlegg på Notodden oppført. Det ble en bedrift og en produksjon som etter hvert utviklet seg til en storindustri av høy rang og som har fått den største betydning ikke bare for Notodden, men for det hele land.
Det vil også her føre for vidt å gi selv en kort populær beskrivelse av fabrikasjonens gang. Det må være nok å nevne at kalksalpeteren, som var det første produkt, her ble framstilt av kalksten, luft og vann. Luften som inneholder ca. 77 % kvelstoff og ca. 23 % surstoff, blir ført inn mot den såkalte Birkelands sol, o store ovner, hvor luftens kvelstoff og surstoff forener seg til kvelstoff oksyder, som gjennom flere prosesser sammen med vann bringes over i fortynnet salpetersyre, som igjen sammen med kalksten ved krystallisasjon gir kalksalpeter.
Denne fabrikasjonsmetoden er nå foreldet idet tyskerne Haber – Bosch med 1/8 del av den kraftmengde som går med til fabrikasjon av kvelstoff etter Birkeland – Eyde metode, fremstilles ammoniakk, som er en kjemisk forbindelse av kvelstoff og vannstoff. Direkte av elementene ved å lede disse gasser i et bestemt forhold over et kontaktmiddel. Kvelstoff fremstilles da først ved fraksjonert destillasjon av flytene luft og vannstoff ved elektrisk spalting av vannet. Ammoniakken blir da utgangspunktet for de forskjellige kvelstoff forbindelser. Dette er i all korthet hovedprinsippet for den metode som benyttes i de nyeste anlegg ved Notodden Salpeterfabrikker.
Den elektriske energi som Norsk Hydro anvender i sine virksomheter på Notodden, overføres først og fremst fra deres kraftstasjoner ved Svælgfoss, som ble ferdig bygget i årene 1907 – 13 og 1915 og er beliggende utenfor Notodden by.
Imidlertid eier Norsk Hydro innen byens grenser Lienfoss Kraftstasjon hvorfra kraften overføres til Notodden Salpeterfabrikker. I Lienfoss, som ble ferdig bygget i 1911, er installert 4 generatorer a 4100 hk.. De 3 fosser som Tinnelven danner på sin vei gjennom byen, er således godt utnyttet, bortsett fra Notodden Kommunes andel av Sagafoss, som imidlertid neppe kan utnyttes med økonomisk fordel uten i samarbeide med Tinfos Papirfabrikk, idet Sagafossens fallhøyde ca. 7 meter er for liten for den regulerte vannføring.
Når man kaster et blikk tilbake på Notodden bys store industri og betrakter den i dag kan det på bakgrunn av det stadig aktuelle arbeidsløshets spørsmål være naturlig å spørre om der ikke finnes videre muligheter for produksjonsliv i byen, muligheter, som hvis de blir riktig utnyttet, kan gi levebrød ikke bare for det overskudd av arbeidskraft som er i byen i dag, men også for en naturlig befolkningstilvekst. Det er vanskelig å spå fremtiden, særlig i en så vanskelig tid som den vi nå gjennomlever.
Jeg vil derfor ikke forsøke på det, men innskrenke meg til kort å nevne en omstendighet som under gunstige forhold kan føre til øket virksomhet for byen og distriktet.
Først vil jeg imidlertid fremholde at den viktigste betingelse for utvikling av et produksjonsliv er , at det hersker stabile og , jeg kunne også si, sunde samfunns forhold. På samme måte som en sund sjel er nødvendig for at legemet skal være sundt, er en tilfreds befolkning nødvendig for et blomstrene produksjonsliv. Dette er imidlertid ikke bare en oppgave for politikere. Hver kvinne og mann har her en betydningsfull samfunnsoppgave.
Detter forutsagt vil jeg få lov til å peke på betydningen av en utvikling av kommunikasjonene, idet jeg da først og fremst tenker på åpningen av byen mot havet ved å farbar gjøre Norsjø – Bandak kanalen for større skip, f. eks. inntil 3000 tonn eller større. For de rike distrikter som Telemark med de store skogstrekninger med malmforekomster, med sin utnyttet og ikke utnyttet vannkraft vil en større og mer tidsmessig kanal enn den nåværende ha den største betydning for Notodden og hele Telemark. Store til grenset distrikter vil da bli trukket inn i det område, som kanalen vil få betydning for og høste fordel av ved bedre priser og lettere avsetting for sine produkter. Her har staten en betydningsfull, og jeg tror jeg tør si, produktiv oppgave. Det er alene den, i samarbeid med de mange større og mindre interesser, som kan makte å gjennomføre et byggverk av denne art til fordel for kommende slekter. For det produksjonsliv som i dag er henvist til å benytte den nåværende kanal, kan neppe påta seg finansieringen av et moderne kanalanlegg av denne størrelse. Der til er oppgaven for økonomisk omfattende. Det må derfor bli en samfunnssak, og løsningen av den vil i flere år skaffe beskjeftigelse for mange ledige hender. Når man erindrer hva der mange steder utenlands ofres på anlegg og utbedring av kanaler, er denne kanalisering plan forholdsvis beskjeden.
Selv om dette er fremtidsmusikk, så tror jeg det kan være av verdi å holde saken varm, og så får man i mellomtiden arbeide videre på utbygging av det produksjonsliv, som først og fremst kan åpne de mange øyne for berettigelsen av denne betydningsfulle plans gjennomførsel.
H. B. Holta.
Avskrift: Ragnar Moen