Amerikaners reiseerindringer fra en sommer i Telemark.
Telen – mandag 21 mars 1977
»Den følgende dag, da vi våknet hos jomfru Holst i Heddal, var det en søndag. Etter å ha spist frokost reiste vi til kirken, som over hele Skandinavia har ord for å være en av de vakreste så vel som av de eldste i Norge. Det sees i »Bennets Guide Book» at den er oppført i »byzantinskgotisk stil», men meg synes den å være ulik de kirker av denne stil, jeg har sett i Italia. Jeg vil overlate avgjørelsen herav til folk, som er mer hjemme i arkitekturens hemmeligheter, og jeg vil innskrenke meg til å fremheve, at intet kan være behageligere for øyet, enn den vakre symetri, som finnes i denne lille kirke. Den er så yndig og så lett, at det likner et leketøy for barn, som ved en umild berørelse synes å ville kunne falle sammen på en gang, å kunne blåses over ende som et kortspill».
Det var amerikaneren Alfred C. Clark som skrev dette om Heddal kirke i 1869. Han og hans venn, sangeren Severin Skougaard, som fulgte ham på reisen i Telemark, gikk inn i kirken denne søndag formiddag, just som menigheten var til skrifte. Bøndene var i sin beste stas. «I hvor alvorlig stemning vi endog var, da vi trådte inn i kirken, var der dog visse sider av gudstjenesten som brakte oss ut av konseptene. Klokkeren var således en lang og tynn person, som sang salmene lystelig og messet amen så det klang, idet han brukte sitt vidunderlige organ i videste omfang, som det syntes, til største fornøyelse for seg selv og sine tilhørere. Da han imidlertid merket, at flere av menigheten vendte seg om og så opp til galleriet, hvorfra der hørtes en enda vidunderligere stemme (sangeren Skougaards, som sammen med Clark hadde tatt plass her oppe), begynte han å puste seg opp og svulme som frøet i fabelen. Han skrek enda høyere, hans ansikt ble purpurrødt av anstrengelsen. Han var overgått i sin egen forretning, gjort til skamme i hele menighetens påhør. Akk! jeg frykter klokkeren var kommet helt ut av likevekt for den søndagen, og at der i hans indre bodde vrede og raseri i stedet for fred og kjærlighet til nesten. Vi ble ennå en stund, men fant det snart rettest å trekke oss tilbake», skriver Clark i sin reisedagbok.
Mens de ventet på middagen, besluttet de å bese Tinfos ved Notodden. En del av veien dit gikk gjennom en granskog, full av majestetiske trær. «Fossen selv, som nest Rjukan er den mest kjente i Telemark, er meget storartet. Det omliggende landskap er variert og vakkert, og hovedinntrykket av Tinfossen med dens klare smaragdfargede topp og med den virvlende hvite, skummende vannmasse ved dens fot, er ikke uten et visst preg av storhet». –
På veien til fossen stanset de en stund i en velstående bondes hus. Hans kone, som bevertet gjestene med brød og tykk melk, var en ren skjønnhet. «Hennes skjønnhet og ynde ville ha gjort henne bemerket overalt, som hun også uten tvil er det i Telemarkens fredelige dal», skriver Clark.
Neste morgen forlot de Heddal, «Det inntrykk vi mottokk derav var, at det snarere var en fruktbar og vakker eng enn et storartet landskap, eller hva vi ville kalle en «særdeles smukk» eng». – Veien til Tinnsjøen førte gjennom store skoger, forteller Clark, som har lite å si om reisen opp til Tinnsjø, uten at de hadde det så ondt som deres verste fiende ikke kunne ha ønsket dem det verre, utsatt som de var for en ren syndeflod, som uavladelig forfulgte dem! En liten del av akterdekket av det lille dampskip, de reiste med, var beskyttet mot været med en stump seilduk, som var oppslått over dem. «Det var oppfylt med kister, baller, pakker, og med ting av alle slags, og kunne kanskje gi en tilstrekkelig beskyttelse for egnens bønder på deres korte reiser fra nabo til nabo, men for oss, som ikke har amfibienaturen i oss, ville et ordentlig tak over hodet ha vært langt mere velkommen».
Men da de omsider kom frem til «Orenes» var alle ubehageligheter glemt for herfra var reisen gjennom Vestfjorddalen en ren fornøyelsestur, skjønt regnet ennå ikke var helt opphørt. Det var et dalføre som Clark ennå ikke hadde sett maken til. På Dale kastet de av seg regntøy og yttertøy, vred vannet av hodeplaggene og gjorde seg i all hast ferdig til å spise kveldsmat. Christian Engel og hans vakre søster bød velkommen, og trakterte dem med det beste deres spiskammer «hadde», som dog, når sant skal sies, var «dårlig nok». »Det var bare vår gode appetitt, som brakte maten til å krype ned». Men hva sengerom og losji angikk, var de bedre farne. De moret seg med å lese i »skyssboken» og med å more seg over alle de »dumheter» som der fantes nedskrevet av forbifarende gjester, bl. annet følgende, skrevet av John Peckham fra London i 1858: »Etter mange opp og ned dumpninger på kongens landevei i det såkalte skyss-kjerrer, ankom jeg endelig til foten av Gaustafjell. Termometeret stod den 3. kl. 7 ettermiddag i skyggen på 54 grader og i solen på 73 grader R. Dersom dette gode vær vedvarer, vil Gausta bli nødt til å ta av sin snøhette for å hilse på det!»
Neste morgen var det fint vær, og de to venner dro tidlig av sted til Rjukanfoss. På veien traff de to personer. Den ene var en sorenskriver. Han var en ganske pussig herre, som stadig prøvde å si morsomheter, beretter Clark. – »Jeg synes ennå jeg ser han komme oppover veien med sin stakkars magre skyssbonde ved sin side, Don Quijote og Sancho Panza, men hva det fysisk angår i omvendt orden, og jeg oppdaget snart at det ikke var for å bekjempe værmøller at de var sammen. Som jeg siden hørte, hadde dette asen av en sorenskriver truet den stakkars bonde til å befordre seg til Rjukan og tilbake igjen for halvparten av den vanlige skyssbetaling».
Sorenskriveren fortalte med skrekk og bestyrtelse at det ikke var å tenke på å komme fram til Rjukanfossen. Han hadde vært der og var glad for å ha sluppet fra det med livet. »Han var ingen kujon, men veien stod under vann, og den kjekkeste, – blant hvilke han sikkert ikke kunne regnes, – måtte gi seg. Da vi imidlertid allerede hadde hr. sorenskriverens moralske målestokk (Gud bevare oss for noensinne å forsøke på å ta mål av hans berg av et corpus (kropp), så lot vi oss imidlertid ikke skremme av den busemann, han truet oss med, men dro trøstig videre».
De kom om en stund til en gård, ikke langt fra fossen, der de stanset for å drikke melk. Gården hadde et nett utseende, som tydet på at det var en »ordentlig sparsommelig og renslig» mann, som eide den. I speilrammen fant de et portrett av fiolinisten Ole Bull. På den andre siden av værelse var der en stor, rommelig seng, og på kanten av treverket, som dannet sengehimmelen, var der med gotiske bokstaver malt følgende inskripsjon: »Her er min Seng og Sovested. Gud la meg sove i Din Fred. 1865».
Da de hadde nådd det hus, som lå ganske nær fossen la de fra seg deres »provisjoner» i et av værelsene og skyndte seg avsted for å se Rjukanfossen. Om synet av fossen skriver så Clark: »Enhver fremmed må, antar jeg, bli noe skuffet ved det første syn av Rjukan. Dette kommer ikke av at det skulle være noen egentlig mangel på skjønnhet eller på malerisk effekt ved fossen selv eller ved dens nærmeste omegn. Det kommer simpelthen derav, at der ikke gies noe punkt, unntatt fra den smale fotsti, Maristien, hvorfra han har et riktig og adekvat syn over fossen. Slik som det nå fremstiller seg for beskueren, er det dog likevel visst, at Rjukan øyensynlig vokser under betraktningen. Maleriet er virkelig smukt i sin helhet. En slik scene, når den viser seg for beskueren i solnedgangens fargetoner, vil ikke bli glemt, når man engang har sett den». Da de hadde sett en stund på fossen, vendte de tilbake og begynte å gjøre forberedelser til middagsmat. Skougaard, som hadde gjort seg til venns med husets folk, fikk lov til å benytte kjøkkenet og det smule kjøkkentøy som der fantes. Han kokte nå kaffe, og deretter fikk han i stand en kjøttrett og pannekaker. Clark satt i mens på et platå med vakker utsikt over Vestfjorddalen. – Da de hadde spist, »begynte den egentlige fornøyelse». Skougaard hadde vunnet folkene for seg ved traktement av kaffe, snaps og »melkepunsj». Da de var kommet i godt humør, fikk han dem til å danse springdans. Sønnen i huset spilte på munnspill. – Især var skyssgutten fra Mæl flink til å gjøre hallingkast.
Neste ettermiddag dro de avsted for å bestige Gausta. – Om kvelden kom de opp til en seter, der de hadde besluttet å bli natten over. »Her tok vi et passende værelse i besittelse og forsøkte å gjøre oss det så bekvemt som omstendighetene tillot det». Det første de gjorde var å få gjort opp ild. Og det var hurtig bestilt. Men nå viste der seg en vanskelighet. Størstedelen av hytten gav elementene fritt spillerom, idet den kun sparsomt var forsynt med tak. Man kunne iallfall se himmelen gjennom taket. Like under dette punkt var arnestedet oppstilt, og de hadde satt seg rundt om »peisen». De hadde tenkt på denne måte å tilbringe en koselig stund i selskapelig hygge, før de gikk til sengs. Men akk! En fryktelig røyk begynte å stige i været, eller rettere sagt, den skulle nettopp til å stige til værs, men det gjorde den ikke, da den ble drevet tilbake igjen av et kraftig vindstøt og like i ansiktet på de omkringsittende. »Behageligheten ved under disse omstendigheter å dvele ved arnestedet til den lyse morgen var kun ringe», skriver Clark, »hvorfor også jeg og Skougaard i all stillhet gikk bort og tok den del av hytten, som virkelig befant seg under fullkomment tak, i besittelse, hvilket ikke var mer eller mindre enn et privat sovested og et oppbevaringsrom for melkeringer og andre husgeråd. Skougaard brøt hengelåset, og her fant vi en slags hylle, som hvilte på noen vaklende stolper. Dette var sengen. Stedet var imidlertid forholdsvis vel bevart mot vind og vær. Da vi var krøpet inn her og hadde tatt vår nye hule i besittelse, falt vi snart i dyp søvn».
Morgenen kom, men godt vær kom fremdeles ikke. Det var også tåke og ingenting å se av fjelltoppen. De bestemte seg derfor å vende tilbake til Dale, dit de kom i tussmørket. Neste dag gikk reisen nedover dalen til »Oernes». – Her traff de to studenter ved navn Schøtt og Krogh, som drakk kaffe med dem og fulgte dem til Tinfos. Herfra og til Bolkesjø var veien »neppe flatere enn om vi hadde steget opp og ned av Andesfjellene». Bolkesjø hadde en romantisk beliggenhet, syntes Clark, som ikke langt fra gården hadde en glimrende utsikt over panoramaet.
Og så gikk reisen videre til Kongsberg.
Per Berg.
Avskrift av John Einar Oterholt