og julegjestene var innesnødd i åtte dager.
Gamlefruen forteller.
Har De stått på Bolkesjø og sett rundhorisonten farges i morgensolens rosa toner? Hvor ser man på en gang så mange store fjell: Jonsknuten, Lifjell, Skorve Melfjell og Slettefjell, og som et fjernt Pujijama Gaustatoppen mellem Heksfjell og Blefjell, små og store vann, umåtelige skoger, fyller rommet bak blånene.
I slikt sagaland virker det helt naturlig å se en 85-årig kvinne med stav i hand vandre traust bortover veien mot en februardags bitende blest. Det er gamlefruen selv, Mari Bolkesjø, som er ute og inspiserer hotellets vidstrakte område. I flere hundre år har hennes slekt levd og virket her.
På søndag fyller Mari Bolkesjø de 85. Det blir en stor dag, for gamlefruen har venner over hele Norge.
Det var i 1881 hotellet blev åpnet av Halvor og Olav Bolkesjø. De hadde drevet skyss stasjon, men strømmen av karioller til Rjukanfossen og Telemarks andre severdigheter krevde større forhold, så byggmesteren blev satt i gang med å lage det som nå er gamlestuguen.
Dengang dro det optil 100 hester forbi Bolkesjø hver dag. De utenlandske turister hadde opdaget Telemark og dets rike adgang til jakt og fiske.
Jeg kan da huske at vi en gang hadde bjørn på menyen, forteller fruen. Den var skutt på Blefjell. Vi laget spekekjøtt av den, og det blev så beundret.
Det var vel ikke vanskelig å skaffe mat i de dager? spør en kollega i Aftenposten som har besøkt henne.
–Nei, fra vannene heromkring fikk vi abbor og ørret, fra skogen elg og fugl og på fjellet tyttebær, blåbær og multer, Mesteparten av hvad vi ellers trengte fikk vi fra gården. Gjestene kom om vinteren med slede fra Kongsberg. Det var en seks timers tur, og den kunde være ganske drøi når det var snøføyk i Jondalen. Amandus Schibsted, og Aksel Heiberg var forresten våre første julegjester.
Thomas Heftye var her en sommer. Fruen viser et gulnet fotografi av Heftye, Hartvig Lassen og en svensk grev Hamilton sammen med brødrene Bolkesjø på tunet utenfor hotellet.
Gamlefruens leilighet rommer også mange andre minner fra svunne dager. En bibel, som minst veier sine 10 kilo, halvmeteren høi som den er med tunge metallbeslag på kalveskinnet, ligger på bordet mellem to herlige utskårne gyldenlærstoler fra dansketiden. I skapene står gammelt sølvstaup, og i skuffene ligge praktfulle bunader med knappe i fineste filigram.
–Min mann var samler.
Et verdifullt vitnesbyrd om Bolkesjøslektens tradisjonsfølls står jordfast på eiendommen. De er de gamle stabbur og huset skal bli bygdemuseum.
–Var det mer slit i gamle dager enn no?
–Ja, tenk på alle ovnene, og på snømåkingen før vi fikk ordentlige ploger. En gang hendte det at julegjestene snødde inne her og måtte bli åtte dager til veien endelig var brøytet. Snøen lå opunder mønet.
–De har vel hatt gjester fra alle verdens kanter?
–Ja, både kinesere og japanere, og folk fra Australia med, Keiser Friedrich passerte engang, og prins Bernadotte hadde vi boende i åtte dager. Han hoppet i høiet med barna mine, og lot til trivs svært godt. Fridtjof Nansen var her og gjorde tre forgjeves forsøk på å komme over Blefjell, før det endelig lyktes. Helge Dalviken, eller «Hølje», som han kalles var fjellfører dengang,
–Det var vel ofte fest på hotellet i gamle dager?
–Ja, Telemark har alltid hatt flinke spillemenn, Gunnulf Borgen og Fykeruden spilte ofte. Da hendte det at ungguttene spente i taket.
–Er det noen episode De nusker særlig godt ifra disse mange årene?
–Her var en gang et møte mellem svenske og norske vassdragsdirektører. Mens de satt og spiste kom telegrammet om unionsopløsningen. Det blev så stille i salen, Svenskene reiste med en gang, men en av de norske gjester fortalte mig snart efter at no var de like gode venner igjen. Det er allerede lenge siden gamlefruen overlot driften av hotellet til sine to dyktige døtre men det går ikke en dag uten at hun med sine levende, erfarne øyne tar et overskjønn over de som utrettes. Helst vil hun sikkert greie det helt selv. Slik livserfaring kan årene ikke stagge.
Direkte avskrift fra Varden 20. februar 1994 av Ole Arvid Vassbotten